Hva skal tas hensyn til for at en populasjon skal beholde nok variasjon og bærekraft for fortsatt eksistens? Avlsarbeide med dyr innebærer at man selekterer avlsdyr for forandring av rasens egenskaper i en bestemt ønsket retning. Et begrenset antall dyr får bli foreldre til kommende generasjoner i en kontinuerlig prosess. Gjennom denne utvelgelsesprosessen begrenses genetisk diversitet.
Prinsippene bak Nordisk avlsarbeid er basert på både brede avlsmål og et generelt ønske om å holde økningen i innavlsgraden laves mulig, nettopp for å sikre fremtidens mulighet for endring av avlsmål, samt hensynet til generell bærekraft.
Disse prinsippene er grundig beskrevet i rapporten "Samordne og optimalisere bevaringsarbeidet av husdyrraser i Norden" . Disse prinsippene ser særlig viktige for arter og raser der det holdes stambok og det er utstrakt bruk av kunstig inseminering, da dette øker muligheten for sterk seleksjon ved bruk av få handyr.
For å holde god oversikt over innavl finnes det dataprogrammer som beregner hvilke kryssninger av dyr som opprettholder genetisk variasjon i populasjoner.
Innavl og populasjonsstørrelse
Noen seleksjonsmetoder er ikke ideelle for små populasjoner. Bruken av avkomstgranskning og ulike former for famileutvalg vil øke problemene med innavl. Dette skyldes at individene som blir selektert til avl (altså beste individene) ofte er i nær slekt. Avkomstgranskning gir således effektiv og god effekt i større populasjoner (flere tusen individer), der mange enkeltdyr har mange nok avkom til at deres avlsverdier kan beregnes. Små pupulasjoner gir ikke store nok grupper avkom etter enkeltdyr til å kunne granskes, uten at det brukes så få dyr at faren for innavl øker dramatisk. Samtidig blir statisksisk sikkerhet for informasjon fra små avkomstgrupper utilstrekkelig.
I små populasjoner bør egenskaper som kun fremkommer hos hunndyr, bli basert på resultater for deres mor, mormor, og farmor. Selv om det er skjelden at dette blir så nøyaktig som seleksjon basert på avkom, er ulempene til en viss grad utjevnet ved at vi får kortere generasjonsintervall.
Ved bruk av spesielle parinssystemer er det mulig å utsette innavlsproblemene. Men på lang sikt veil en allikevel ikke redusere innavlsgraden. Imidlertid kan det sikres at at innavlsgraden er jevnere fordelt (altså unngå at enkeltindivider er svært innavlet), samt at hver linje (Linje=en gruppe dyr av en rase, og der det drives reinavl innen denne linjen) produserer avkom som vil bli benyttet i neste generasjon. Ved bruk av parinssystemer kan en også hindre paringer mellom nært beslektede dyr. Når vi avler på enkelt dyr, så er kravene til overvåking av innavl enda viktigere.
Ulike paringssystemer
Dersom to eller flere raser slås sammen til en ny og felles rase, har man fått en syntetisk rase.
Syntetisk rase bør kun benyttes dersom:
Om disse forutsetningene er tilstede er det mulig å slå sammen de små rasene til EN populasjon (=sytetisk rase) og gjennom dt få bevart spesielle genvarianter. Dette er likevel ikke forenelig med andre motiver for genbevaring.
Siden antall hunndyr brukt til avl ofte er mange ganger større enn antall hanndyr, er det antall avlshanndyr som avgjør hvor raskt innavlsgraden vil øke. For å sikre at vi ikke overskrider en innavlsgrad på 0,5% pr generasjon, som regnes som akseptabelt, må minst 14 - 15 ubeslektede hanndyr settes inn i avle for hver generasjon. Hanndyrandelen bør være minst 10 % av hunndyra og bruken av hvert hanndyr må begrenses hos raser med lav effektiv populasjonsstørrelse.
Målsettingen i avlsarbeidet til mange bevaringsverdige husdyrraser blir ofte un å bevare den variasjon som r igjen i rasen. Muligheten for selksjon blir derfor begrenset, og begrensning av innavl blir viktigst.
Alle raser, også de store kommersielle, bør ha en effektiv populasjonsstørrelse på minst 100. Dette tilsvarer minst 50 ubeslektede hanndyr og 50 ubeslektede hunndyr pr genrasjon, om alle blir likt representert i avlen. Ofte blir den effektive poupulasjonsstørrelsen vesentlig lavere på grunn av ujenv kjønnsfordeling, og slektskap mellom dyra. Enkelte beregninger viser f.eks. at effektiv populasjonsstørrelse for verdens ledende melkekurase Holstein-Frieser er så lav som 40 dyr, globalt sett, pga utstrakt bruk av noen få eliteokser verden over.
Dette er alvorlig da langsiktig overlevelsesevne for en populasjon er beregnet å være 200 -400 dyr.
Powered by eZ Publish™ CMS Open Source Web Content Management. Copyright © 1999-2010 eZ Systems AS (except where otherwise noted). All rights reserved.