Dalasau
På 1860-tallet ble leicestersauer importert til flere steder i landet, blant annet til Vik i Sogn og Halsnøy i Sunnhordland.
Fra Vik spredte rasen seg til Voss, der den ble krysset med den gamle lokalsauen i bygda. På Voss det ble holdt statsutstilling for småfe årlig fra 1919, og leicester-blandingene gjorde seg så sterkt gjeldende at de etter hvert fikk navnet "vossasau". Rundt 1920 fantes det i Sirdal og nabobygdene en type sau som lignet på leicester-blandingene fra vossebygdene, som ikke ble skilt ut i en egen klasse ved utstillingene. I 1923 ble disse sauene slått sammen med vossasauen og det endelige navnet for rasen ble dalasau.
Dalasau er kjent for lang og myk ull med god glans. Den beskrives som rolig og tillitsfull, og som en sau som passer godt på lammene sine. Sammen med rygja- og steigarsau dannet dalasau grunnlaget for norsk kvit sau (NKS), som er den vanligste sauerasen i Norge.
Dalasau
Navn: Dalasau.
Vekt: 120–150 kg (vær) og 80–100kg (søye).
Utseende: Vanligvis hvit, men kan også være grå og sort. Ingen horn storvokst og grovbygd. Typiske rasetegn er bred nakke, store slake ører og bred mule med svart nese. Ryggen er lang, bred og godt kjøttsatt.
Type: Langhalet, crossbred.
Antall avkom per søye: Oftest tvillinger, men trillinger og enkelt lam forekommer.
Høstvekt: 50–60 kg.
Slaktvekt: 20–25 kg.
Antall avlssøyer (2024): 908.
Livskraftig – Sårbar – Truet – Kritisk truet – Utdødd
Läs vidare om våra andra lantrasdjur
-
Nordlandshest/lyngshest
Den første, kjente og dokumenterte utstilling hvor denne rasen var stilt, var i 1898 på Lyngseidet i Troms. På 1930-tallet ble det satt i gang organisert avl av nordlandshest/lyngshest.
-
Den Nordiske Brunbia
Honningbier er truet av intensivt jordbruk, tap av habitat og klimaendringer over hele verden og er viktige å bevare, ikke bare på grunn av honningproduksjon, men også på grunn av deres pollineringstjenester.
-
Dølafe
Dølafeet stammer opprinnelig fra Gudbrandsdalen, Østerdalen og Hedmarken. I områdene nord for Oslo var det store forekomster av næringsrike beiteområder, men det var langt til større byer for avsetning av melkeprodukter.
