Norske saueraser

Man antar at sauen kom til Norge for over 6 000 år siden. Siden den gang har beiting og annen utmarksbruk vært med på å forme Norges innholdsrike landskap.

Det er relativt lite landbruksjord i Norge – bare om lag 3 % av Norges landareal er brukt til dyrket mark. Heldigvis kan sauen utnytte store ressurser i utmarka som ikke egner seg til jordbruk. Dette bidrar til å holde landskapet åpent og motvirke gjengroing, noe som igjen fremmer biologisk mangfold blant planter og smådyr. Som i Island er det i Norge en lang beitetradisjon der sauen slippes ut på beite om våren, og samles inn igjen på høsten.

Det er i dag tolv saueraser som Norge har anerkjent som sine nasjonale saueraser:

• Dalasau
• Rygjasau
• Steigarsau
• Norsk kvit sau (NKS)
• Blæset sau
• Gammelnorsk sau
• Gammelnorsk spælsau
• Spælsau
• Grå trøndersau
• Fuglestadbrogete sau
• Norsk pelssau
• Norsk sjeviot

Rasene har sin opprinnelse fra ulike deler av landet, men for mange er den nøyaktige opprinnelsen uklar på grunn av begrenset historisk dokumentasjon. Flere av de eldre rasene har bidratt til å danne de nyere, mer kommersielle sauerasene i Norge. For eksempel bygger den mest utbredte rasen, NKS, på innslag fra dala-, rygja- og steigarsau. Norsk spælsau stammer fra gammelnorsk spælsau, som igjen har røtter i den eldste norske sauerasen, gammelnorsk sau (også kjent som villsau).

Inndeling

Norske saueraser deles grovt inn i to hovedgrupper: crossbred-sauer og spælsauer. De fleste av rasene er crossbred-sauer. Disse har alle innslag av gener fra britiske raser, og er derfor langhalet (med unntak av grå trønder som har mellomlang hale).

Crossbred-rasene har grov, sterk, krusete og jevnlang ull – også kalt crossbred-ull. Dette er den vanligste ulltypen på norske sauer. Et unntak her er igjen grå trøndersau. Siden denne rasen stammer fra tautersauen – en norsk merinosau som ble utryddet etter andre verdenskrig – er den kjent for å ha mykere og mer skinnende ull sammenlignet med andre typer crossbred-sauer. 

Fire raser – norsk pelssau, norsk spælsau, gammalnorsk spælsau og gammalnorsk sau – er spælsauer, og er korthalet. Disse har slektskap til den gamle nord-europeiske korthalesauen, som har etterkommere i hele Norden.

Spælsauen er kjent for å ha ull som består av bunnull og dekkhår. Denne typen ull kan sauen ofte felle helt eller delvis selv. Norsk pelssau skiller seg ut fra de andre norske spælsauene ved at den har en mer ensartet type ull med glansfulle korketrekkerkrøller, sammenlignet med tradisjonell spælsau som har to-delt fell med grov dekkull og fin bunnull.

Bevaringsarbeid

Alle rasene har aktive raselag som jobber for å formidle livdyr og knytte interesserte bønder sammen. Avlsorganisasjonen Norsk Sau og Geit (NSG) har det overordnede ansvaret for avlsarbeidet, og bistår raselagene i å velge ut værer til seminproduksjon. Det er viktig å sikre tilgang på seminværer for å møte bøndenes behov for nytt avlsmateriale og for å håndtere restriksjoner ved flytting av sau mellom besetninger.

Noen av rasene har tidligere vært kritisk truet med utryddelse (til eksempel steigarsau), for disse har aktivt bevaringsarbeid har vært avgjørende, og i dag er ingen av de norske rasene klassifisert som kritisk truet. Viktige eksempler på raser der bevaringsarbeidet har vært vellykket er steigarsau og rygjasau: Før sommeren 2008 fantes det ingen oversikt over hvor mange dyr av disse rasene som var i Norge, og rasens truethetsstatus var derfor ukjent. Kartlegging utført av Norsk genressurssenter har gitt god oversikt over begge rasene, og sædlageret fra eldre steigar- og rygjasau-værer fra 1980- og 1990-tallet hos NSG har vært viktig for gjenoppbyggingen av rasebestandene rasene slik de er kjent i dag. 

I dag regnes seks raser som truet med utryddelse – steigarsau, dalasau, fuglestadbrogete sau, grå trøndersau, norsk sjeviot og rygjasau. Disse rasene har færre enn 3 000 avls-hunndyr i populasjonen. En ras, blæset sau, kan regnes som sårbar, med færre enn 6 000 avls-hunndyr i populasjonen. De resterende fem rasene er ikke truet og har over 6 000 avls-hunndyr i populasjonen.

Karakterisering

Det pågår forskningsarbeid for å karakterisere norske saueraser. Karakterisering er en sentral del av bevaringsarbeidet fordi den avdekker unike egenskaper som kan bli viktige i fremtiden. Siden sauehold er en del av vår kulturarv, er det også viktig å dokumentere rasenes utvikling og deres betydning for mennesker. Ved å sikre kunnskap om rasene bevarer vi samtidig kunnskap om vår egen samfunnsutvikling. 

Ifølge den systematiske studien utført av Kierkegaard et al., 2019, er det relativt få lett tilgjengelige studier inkluderer de nasjonale norske sauerasene. Dalasau og gammelnorsk sau er de mest studerte. Blæset sau er den eneste rasen som ikke er vitenskapelig karakterisert, mens grå trønder og fuglestadbrogete sau kun er med i én studie som vurderte ulike rasers bidrag til total genetisk variasjon på tvers av landegrenser. Denne studien konkluderte med at fuglestadbrogete sau bidrar betydelig til den totale genetiske variasjonen. Flere bevaringsverdige norske raser har også vært inkludert i viktige studier om prion-protein-genpolymorfisme, molekylær variasjon og bevaring av diversitet i sammensatte populasjoner (Kierkegaard et al., 2019).

Omfanget av eksisterende karakterisering viser at vi trenger mer dokumentasjon av rasenes egenskaper. Økt kunnskap vil styrke bevaringsarbeidet og kan også være nyttig for kommersielle raser som NKS, som stammer fra flere av de eldre rasene.