Steigarsau
Steigarsauen er en rolig og produktiv rase med god ullkvalitet og sterke morsegenskaper.
Rasen oppsto som en krysning mellom importert Sutherland og lokal nordnorsk spælsau. Den fikk etter hvert stor utbredelse i Nordland og Troms, og også i deler av Trøndelag. Den første stamboka ble utgitt i 1934, og i 1954 ble steigarsauen godkjent som egen rase. Sammen med dala- og rygjasau la steigarsau grunnlaget for Norsk kvit sau (NKS).
Steigarsau
Navn: Steigarsau.
Vekt: 100–120kg (vær) og 70–90 kg (søye).
Utseende: En middelsstor sau, høgstilt på nette bein. Ryggen til steigarsauen skal være lang og godt kjøttsatt. Ansiktet kjennes ofte igjen på grunn av den lett buete neseryggen. Hårlaget på hodet er gjerne ikke kritthvitt, men noe gulaktig. Mørke flekker kan forekomme, også på ørene, men ullfellen skal være uten svarte hår. Nesebor og klauver skal være svarte.
Type: Langhalet, crossbred.
Antall avlssøyer (2024): 786.
Livskraftig – Sårbar – Truet – Kritisk truet – Utdødd
Läs vidare om våra andra lantrasdjur
-
Nordlandshest/lyngshest
Den første, kjente og dokumenterte utstilling hvor denne rasen var stilt, var i 1898 på Lyngseidet i Troms. På 1930-tallet ble det satt i gang organisert avl av nordlandshest/lyngshest.
-
Den Nordiske Brunbia
Honningbier er truet av intensivt jordbruk, tap av habitat og klimaendringer over hele verden og er viktige å bevare, ikke bare på grunn av honningproduksjon, men også på grunn av deres pollineringstjenester.
-
Dølafe
Dølafeet stammer opprinnelig fra Gudbrandsdalen, Østerdalen og Hedmarken. I områdene nord for Oslo var det store forekomster av næringsrike beiteområder, men det var langt til større byer for avsetning av melkeprodukter.
